Tekst: Pål Berg
Dette er historien om Johannes. Som begynte som fotballspiller, men som senere har gått gradene i basketball. Fra Bygdøy til EB85. Videre til Bærum Basket, Drake University, Barry University, Fjölnir (Island) og nå Centrum Tigers.
Som for de fleste smågutter startet han med fotball før han begynte på skolen. Sammen med jevnaldrende opplevde de både oppturer og nedturer på fotballbanen. Han var ganske god, og etterhvert ble han også større enn de andre på laget – og også større enn motstanderne.
Da han var 12 år prøvde han basketball for første gang, men fotball forble fortsatt førstevalget – han spilte jo på et godt lag.
Som 13-åring spilte laget hans hjemmekamp. Han var både høyere og kraftigere enn de andre spillerne. Motstanderens trener var av den hissige typen; en av disse foreldretrenerne som altfor ofte lar følelsene løpe av med seg.
Treneren mislikte tydeligvis at laget hans ble offer for en storvokst kar som var både god og fysisk sterk, og ropte høyt:
«Se å få den gorillaen av banen»!
Alle hørte dette. Spilleren hørte det, og det gjorde vondt. Han ble så lei seg at han gikk av banen, rett hjem og låste seg inne. Han sa fra at han aldri skulle spille fotball mer, og la bort fotballskoene for godt.
Heldigvis var han allerede i gang med basketball, skiftet fokus og så seg ikke tilbake. Episoden satte spor i flere år.
Hvem dette er?
Johannes Dolven.
En stor mann på alle mulige måter. En myk og omsorgsfull kar som endelig og heldigvis opplever suksess i en idrett som har visst å ta vare på ham. Like godt som han tar vare på dem han spiller sammen med.
Jeg hørte «gorillahistorien» for første gang for flere år siden, da Johannes skiftet beite fra Bygdøy til EB85. Det var nyttig og lærerikt. Kanskje særlig for sånne som meg som flabber i vei, og slenger meldinger i øst og vest. Gad vite hvor mange jeg har såret med lite gjennomtenkte kommentarer.
Historien om Johannes har fått meg til å tenke. Og jeg tenker definitivt mitt de gangene jeg hører foreldre slenge dritt fra tribunen og når motspillere har et eller annet de må fortelle om «morra di’». Det foregår i alle aldersklasser, og sannsynligvis i alle idretter.
Jeg tenker på det på egne treninger med laget. Jeg forstår bedre nå at det er sårt å være liten når du håper å bli større. Og det kan være minst like sårt å være størst når du føler deg klossete og ukoordinert.
Johannes beskrives som godgutt. Alltid blid. Alltid punktlig. Han bryr seg alltid om lagkameratene sine og alle rundt laget. I et intervju med basket.no sier han:
Foto: Annick Nielsen
– Det er mye fra jobb og basket som går hånd i hånd. Det er disiplin og struktur. Overholde frister og tidspunkter, og disponere tiden sin godt. Men det viktigste er kanskje det å samarbeide. Løse problemer sammen, det liker jeg aller best. Enten det er på banen eller på jobb, sier han.
Om rollen som lagspiller:
– Jeg har levd i dette økosystemet, i rutinene, i prinsippene i dette laget i mange år. Jeg kan det godt og er en trygg medspiller som vet hva jeg skal gjøre. Jeg er stolt over å ha vært med å bygge det opp over tid. Det blir enklere for nye yngre spillere å komme inn, fordi strukturen er så sterk, sier han om rollen sin på laget. På et hvert lag. Nå er det Centrum som nyter godt av hans kvaliteter på banen, men vel så viktig – hans kvaliteter som person og menneske.