Foto: Annick Nielsen
Da Centrum ringte, og jeg fikk tilbudet, hoppet jeg litt rundt omkring og jublet for meg selv en liten stund, før jeg skjønte alvoret.
Dette var en jobb. Hvis jeg sa nei, var det ikke sikkert jeg ville få tilbudet igjen. Etter godkjenning hjemmefra, med tanke på hva vi gikk gjennom, var det bare å takke ja og starte spillerjakten. Ny trener, nye spillere og nye tanker rundt spill var forutsetningene.
Målene var å konkurrere og komme langt i sluttspillet. Vi lå lenge veldig godt an. Det beste er å se hvordan gutta faktisk står sammen i motgang,- og motgang fikk vi!
Skader er en del av idretten, og der andre lag får inn nye spillere; er det next man up hos oss.
Og her leverte de! Flere spillere steppet opp underveis i sesongen.
5 plass i sesongen er kanskje ikke all verdens å skryte av, men med motgangen vi hadde underveis, skal vi ikke klage. En av ligaens beste spillere til han ble skadet (Johan Flaa) mistet nesten halve sesongen.
Sluttspill
Kvartfinalen gikk vår vei, og vi gjorde virkelig jobben, 2-0 mot Frøya og klare for semi. I semifinalen skulle vi møte regjerende seriemester og Norgesmester Fyllingen. Et lag vi er 1-2 mot i sesongen, hvor alle kampene endte med 6p seier til lagene. Ikke en UMULIG oppgave, men vi visste det skulle bli tøft. 6 poeng under i første semifinale, og Marcus Larsson brekker ankelen i en retursituasjon. Kåret til domestic player of the year av Eurobasket, ble tapet av Marcus ganske tydelig videre i kampen. Fyllingen vant ganske klart.
På «hjemmebane» i Apalløkka, gjorde de som hjemme og vant ganske klart. Uten noe å tape, og med ideen om å gå ut svingende eventuelt spilte vi vår beste semifinale i kamp 3, og i sluttminuttene gjør det til en 2 possesion game. Dessverre klarte vi ikke å fullføre det helt, men jeg er superstolt over hvordan gutta gikk ut av sluttspillet. Ville vært feil å si man ikke er skuffet av hvordan sesongen endte, og sitte med en slags what-if tanke etterpå.
Når det er sagt, så er jeg takknemlig for at klubben hvor jeg vokste opp, ga meg tilliten. Jeg er takknemlig for gutta på gulvet som har lagt en super innsats denne sesongen. Å være en «toppidrettsutøver», spille på det høyeste nivået i Norge, samtidig som du skal gå på skole, jobbe, spille for et juniorlag, trene på skolen, være en venn, en kjæreste, sønn etc. Det krever mye av deg, til tider må du ofre andre ting. Jeg er veldig stolt av at gutta likte å være sammen, - de ble en familie. Og det tror jeg er viktig, for i løpet av en sesong, trenger du å kunne hvile på en bror sin skulder, og der har vi vært gode. Vi har løftet hverandre, vi har kjefta på hverandre, vi har kriget sammen.
Til slutt vil jeg takke de frivillige i klubben, for at dere hjelper til på kamper og hjelper til med rammene rundt kampene våre. Takke styret for tilliten, takke daglig leder, Kristin M. Vernan, for hjelpen gjennom sesongen - og sist, men ikke minst, takke mine gode venn, Pål Berg. Det å ha en trener med så mye erfaring som kan sitte ved siden av deg, og se ting på en annen måte enn deg er verdifullt.
Og vi takker Jarl for en fin-fin sesong, og gleder oss til å se deg og gutta på «parketten» til høsten!
