Tekst: Pål Berg
Jeg har vært så heldig å kunne følge Leo (2007) på nært hold, men mitt første møte med familien Berbusmel var med Leos eldre bror Simon (2003). Og, la det være sagt – uttaket fra familiens genbank var nokså ujevnt fordelt: Simon fikk med seg mest fra mor og har nok følt at han var litt undersized som basketballspiller. Leo plukket med seg mest fra far, og var tidlig stor for alderen.
Jeg husker godt treninger i Nadderudhallen der det var helt tydelig at Leo «eide» gulvet som yngre spiller, og det var helt åpenbart at han kunne spilt flere årsklasser opp. Han var en del av «Vasileios-skolen» der resultater ofte betød mer enn prestasjonen og veien til resultatene. Kanskje ikke rart at Leo ble oppfattet som en smule cocky allerede i unge år: En kjepphøy kar som likevel kunne backe det med skills.
Så møter jeg ham flere år senere på Centrum-treninger, og ser en helt annen personlighet og spillertype. Han har beholdt fysikken, og vel så det, men evner også å se tilbake på tidligere år med en viss selvinnsikt.
– Jeg var nok ikke den som var lettest å like den gangen, er han ærlig nok til å innrømme.
Leo er eksplosiv, uredd med ekstremt god balanse i alle situasjoner på gulvet, og lar seg ikke skremme av tøffere motstand. En uheldig overtråkk satte ham på sidelinjen en liten stund, men han kommer garantert sterkere tilbake.
Veien til Centrum Tigers var ikke opplagt, og ble utløst av et 07-lag i EB85 som ramlet sammen.
– I mitt siste år med EB85 var det ikke tvil om at laget var i ferd med å rakne. Jeg visste at Centrums 06-lag var sterkt – i tillegg til et BLNO-lag der jeg kan utvikle meg og lære mye. Valget var egentlig ganske enkelt
På mine første par treninger med Centrum Tigers ble jeg fortalt: Med Leo og Mats Selboe på treninger blir det ALDRI kjedelig. Mye lyd, mye moro!
Foto: Annick Nielsen